Som nevnt i tidligere innlegg er vi glade i å ligge for anker. Så godt utstyr, god funksjon og kunnskap om ankring og teknikker er viktige kriterier. Her er Marlenes setup:
Baugankeret: Marlene ble levert med en flott syrefast originalbruce 20kg. Rulla var laget for dette ankeret og det var en snug fit. Vi hadde vel aldri noe problemer med det ankeret i nordiske farvann.
Rocna: Før langturen leste vi mye, og fant ut at vi måtte ha et bedre anker for holding i sand og leire, så Brucen havna i reserveposisjonen på hekken og en ny Rocna 20kg med 100m 8mm kjetting havna i baugen. Den 15kg brucen som da hang på hekken havna i garasjen. Rocna funka bra på tur. Vi lå en gang på Guadeloupe/Deshaies i 3 døgn i et skikkelig drittvær, tettpakket med båter, steady 20-25 m/s, men flyttet oss ikke en cm. Bukten fungerte som en nødhavn som ble fullere og fullere, og det kan ikke ha vært mer enn en båtlengde rundt oss på alle kanter til nabobåtene. Ankeret er dog en ting, en annen ting er kjettinglengde. «Chain in the locker doesn’t do you any good!». Standard kjettinglengde i Carib var 5x dybden, 7x dybden i dårlig vær!
Rocna-problemer: Nå, vel hjemme, leverer derimot ikke rocnaen spesielt bra. Til forskjell fra i carib, hvor det blåser konstant samme retning hele døgnet, er det mye vindskift her hjemme. Vi har ved flere anledninger opplevet at ankeret slipper på natta i 3-draget når vinden snur. Rocnaen har en fantastisk evne til å grave seg ned, men dersom den ligger begravet i leire, ser vi at denne leira svært ofte sitter som en stor klump igjen på toppen (under bøylen) når vi heiser. Dette er et stort problem og endrer hele balansen til ankeret slik at tuppen ikke lenger er den tunge enden. Jeg påstår å være sikker på at dette er årsaken til at ankeret ikke resetter seg. Bakpartiet er for tungt, så tuppen ikke peker ned mot bunnen for å bite tak og grave seg ned i en ny vinkel. Ruglete overflate og utslitt galvanisering kan nok også ha en medvirkende årsak til at leira ikke slipper like lett. Men primært tror jeg bøylen er med på å «fange» klumper av sand/leire som gir en svært negativ innvirkning på ankerets evne til å resette seg. Så nå er vi lei hele ankeret og vil for 2022 sesongen omsider gjøre en etterlengtet oppgradering. Se neste avsnitt.
Nytt anker 2022: Ultra Marine 21kgs: i forbindelse med bygging av nytt baugspyd (se eget innlegg) ble det integrert for ny rulle og anker fra Ultra Marine. Dette ankeret får topp score i omtrent samtlige tester, i tillegg ser det drit bra ut. Flere seriøse verft bruker også nå dette ankeret som standard (Oyster, Hallberg-Rassy). Vi har ligget på det nå i to sesonger og det er virkelig suverent sammenlignet mot Rocna; Resetter seg hver gang. Sover bedre nå!
Dybde-markeringer: For å ha kontroll på hvor mye kjetting som legges ut har vi malt noen ledd hver 5m med rød bengalakk, ett ledd pr 5m. Så ved 40m så er det malt 8 ledd etter hverandre. Fungerer knall, men må friskes opp hvert 4-5 år.
Svivel: I lang tid brukte vi en svivel mellom anker og kjetting. Det var helt inntil vi oppdaget at den var en falsk trygghet! Muligens i sammenheng med feilmontering. Kraftig drag fra siden var i ferd med å åpne hele svivelen ved ankeret og den blir garantert det svakeste punktet på lenken. Så før langtur tok jeg den bort og satt en sertifisert sjakkel der istedet. Det som da skjedde, var at ankeret «alltid» kom opp feil vei. Og jeg måtte snu ankeret manuelt før jeg dro inn de siste 2m med kjetting. Jeg forsøkte å koble fra ankeret og koblet på sjakkelen 180grader annerledes. Det funka bra 2 ganger før jeg på ny syntes ankeret fortsatt alltid kom feil vei igjen. Merkelig nok. I forbindelse med nytt anker blir det på ny en svivel.. Men denne gangen trolig den kraftigste som er å få tak i; Ultra sin flip svivel…
Snubber: For å avlaste ankervinsjen når ankeret er ute, kobler vi alltid på en ‘snubber’. Denne taustumpen, som vi har satt en eller to fortøyningsfjærer i, krokes i kjetting og fortøyes i kryssholdt. Når vi da gir ut litt slakk på kjettingen er det altså snubbern som holder båten, og ikke ankervinsjen. Noen velger å lage snubbern som en hanefot. Hos oss er den kun ett tau. Jeg legger den pent over rulla ved siden av kjettingen og bort til kryssholtet. Rulla vår er kraftig. Dette har aldri vært noe problem. Valget mellom hanefot eller enkel line kommer nok mest an på baugens utforming.
Anchor Rescue: Nyanskaffet til langtur. Anchor Rescue er en innretning montert på ankeret og rundt kjettingen som lar deg heise opp ankeret etter «hodet» (baklengs), dersom det skulle hekte seg fast i noe, feks sjøkabler eller koraller eller liknende. Denne fikk vi brukt for på første ankring i Karibien. Fungerte knall, men aldri brukt siden. Se demonstrasjon av funkjsonen her: https://youtu.be/SahVAAQHAzQ
Kritikere til dette produktet mener sylinderen som ligger rundt kjettingen nede ved ankeret bidrar til å begrense ankerets evne til å begrave seg ned i bunnen, og dermed redusere ankerets holdeevne. Vi har solgt denne, da den her hjemme var mer i veien en til nytte. Men som et annet tiltak for å ha mulighet til å heise ankeret opp dersom det sitter fast, har vi anskaffet Ultra Marine sin Anchor Ring:
Ankervinsj: Lewmar Concept 1 1100W. Trykknapper i dekk og fjernkontroll. Den første holdt i 20 år før den ble for angrepet av rust i motorhuset. Så det ble satt inn ny motor i 2020 men beholdt kabularet.
Ankeralarm: Vi bruker konsekvent ankeralarm og er alltid forberedt for en nattemanøver når vi ligger på svai. Jeg foretrekker å bruke appen ‘Anchor! Drag alarm’. Det jeg liker best med denne er at den tegner opp et track på hvor båten hele tiden har vært. Det er enkelt å sette ankerposisjon og bestemme radius, samt at det går an å bruke den på to telefoner. Vi har en gammel telefon i båten som utelukkende brukes til ankeralarm, så selv om vi reiser fra båten kan vi se på appen på telefonen vi har med oss hvordan båten ligger ift sirkelen vi har definert. Den eneste ulempen jeg syns den har, er at det ikke er mulig å definere andre safe zones enn sirkler. Derfor, ved sjeldne anledninger når jeg ønsker å bli vekket av f.eks vindskift, og sirkler ikke er egnet å bruke, bruker jeg appen ‘Anchor Pro’. Den lar deg definere avanserte figurer for hva som er «innenfor» og hva som er «utenfor» komfortsoner. Førstnevnte er gratis, mens sistnevnte er i gratis lightversjon og i betalende fullversjon. Jeg bruker kun gratisversjonen.
Hekkanker: Her i norske og svenske skjærgård ligger vi rett som det er med baugen mot brygge eller land og med hekkanker bak. Oppsettet vårt her er en ankarolina med 56m line, 5m kjetting og et bruce-anker. Den flotte syrefaste brucen vi hadde satt på hekken før langtur mistet vi dessverre på 4000m dyp midt mellom Bermuda og Asorene. Vi hadde koblet det fra ankarolinan for å kunne bruke lina i beredskap til slepetau for drivanker (noe vi fikk bruk for!). Dessverre hadde vi ikke festet det løse ankeret godt nok i festet sitt, så midt på natta under litt mye sjø datt det rett og slett ut.
Ankarolinan opereres manuelt, det vil si jeg drar det opp for hånd. Det er stort sett uproblematisk. Vi har en rulle på rekka som hjelper godt med å få dratt lina over rekka. En sjelden gang sitter det dønn, men ankeret pleier stort sett å løsne ved å dra til stramt, gjøre fast lina i kryssholtet, og la båten drive litt eller evt bruke litt motor for at ankeret skal slippe.
Når vi skal gå mot land og hive ut anker, er plastkroken som festes i rekka og som kan holde igjen kjettingen før utslipp et must. Da kan vi gjøre alt klart og henge ankeret ut over bordet, la kroken holde det hele igjen, gå i posisjon på vei mot land, bare huke løs fra kroken og la det gå. Enkelt og greit.
Daumann: Daumann henges på ankerlina og fires ned med et eget tau et stykke ned når vi har fått fortøyd. Den sørger for at ankerlina kommer dypere ned og ikke blir like i veien for andre båters ferd, samt at den gir en meget nyttig fjær-effekt på draget på båten. Her bruker vi Ultra sin Anchor Ring, ref over.
S/Y Marlene - SEIL MOT SOLEN 